Jeg har jo som sikkert mange vet alltid vært en utrolig hjemkjær person. I 19 år levde jeg vel mer eller mindre som en parasitt på mor og far. For meg var overnatting på skolen en prøvelse, selv om jeg bodde 200m unna.. Leirskole i 7.klasse var et mareritt uten sidestykke. Det føltes som ufortjent straff etter 6 års skolegang. Jeg ringte hjem med klumpen i halsen så ofte jeg kunne. Telefonkiosken på Runde skodde seg på gråtende barn med hjemlengsel...
Heldigvis kommer selvstendigheten snikende enten man vil eller ei. Helt umerkelig sprer den seg ut og tar mer og mer plass. Men å flytte for seg selv? Jeg tenkte at nå kommer ting aldri til å bli det samme igjen. Når jeg er hjemme hos mor eller hjemme hos far kommer jeg alltid til å være på besøk, en tilfeldig gjest, for nå har jeg flyttet ut. For godt. For resten av livet. Barndommen er offisielt over. Jeg blir helt trist av å tenke på det. Men så blir jeg glad igjen for jeg vet at det er feil. Eller, det er ikke feil at barndommen er over, for det er den definitivt. Og takk og lov for det. Det er flott å være barn, men jeg tror jeg setter en knapp eller 4 på voksenlivet. Jeg elsker å være i tjueårene. Jeg gleder meg til å fylle tredve, og jeg gleder meg til å fylle hvert eneste år frem til jeg dør.
Man er ikke gjest når man kommer hjem til sine foreldre, og man er ikke for alltid overlatt til seg selv. Man får på en måte i pose og sekk. Et hjem med omsorg hvor man kan slippe skuldrene og bare være liten og avhengig, og et liv der man må være selvstendig, ta avgjørelser og konsekvensene for det man holder på med. Og selv om det kan være noe dritt, så er det litt ålreit også.
Når man er liten så gleder man seg til og bli voksen, for da kan man hoppe i senga, være våken hele natta og spise godteri til frokost. Det er fantastisk. Og selv om jeg ikke gjør det så veldig ofte, så er det jo ikke fordi jeg ikke kan, for det kan jeg vel. Men fordi jeg ikke vil.
I stede vil jeg spise knekkebrød med gulost. Jeg vil re opp senga før jeg går på skolen, sånn at det skal se hyggelig og ordentlig ut når jeg kommer hjem. Jeg vil legge meg klokka 10, fordi jeg liker å sove og være uthvilt. Og selv om Kari 7år sikkert slenger hue i veggen og griner over mitt kjedelige liv, så sier jeg bare: - Gå og legg deg Kari, du veit ikke hva du snakker om!
Det er godt å komme hjem til mor og far. Jeg er kjempeglad for det. Men det er jaggu godt å komme hjem igjen til sitt eget lille rede også!
1 kommentar:
Kari, du er så vis!
Legg inn en kommentar