Ny yndlingssang!

Hva er vel bedre? Jeg vet ikke riktig. Skal tenke litt på det.
Men ja. Av og til så skjer det, og det er jo fabelaktig. Når en eneste liten sang, kanskje er den bare snaue to minutter, kan gjøre så mye med en. Det kan krible og kile. Kanskje må man smile, eller trampe. Danse eller banne og knytte nevene, men det gjør noe med en. Jeg elsker det. Av og til går det mange uker, kanskje måneder mellom hver gang en låt får en til å føle noe, noen ganger kommer de som perler på en snor. Det hender jo at det går over etter en uke eller to. Plutselig føles ikke sangen lik, eller like givende. Mens andre ganger går man virkelig aldri lei. Det er jo selvfølgelig best, men det går jo ikke 10 (eller 12) på dusinet eller sneset og grosset. Kanskje er det en bra ting. Det er alltid stas med sjeldne ting. Som siamesiske tvillinger og homofile prester, uten sammenligning forøvring. Men ja. Nå skal jeg presentere tre sanger som har gitt meg mye lenge, en stund og den siste uka.

Patti Smith - Frederick.




Sonic Youth - Sugar Kane



Talking Heads - Psycho Killer



Kanskje gidder dere ikke høre på de, men det er greit. For jeg kan gjøre det sjøl!
Helt topp!

Kom forresten ikke på så mye som er bedre enn en fantastisk låt. Ikke engang rent sengetøy og bringebærdrops.

Kari 10 år, får seg en favoritt på musikkvideofronten.

Konsentrasjonsvansker.

Nå har jeg sittet noen timer med litt skolearbeid. Riktig nok i tillegg til litt LA Ink. og litt facebooking. Men jeg lurer meg på om jeg ikke har litt konsentrasjonsvansker gitt. Alt jeg gjør av faglige ting tar så uhorvelig lang tid. Jeg sitter og veier ordene som skal skrives ned, grubler og detter ut. Jeg kan sitte og bare stirre og ikke komme på akkurat DET ordet som skal til for at setningen blir slik jeg vil. Irriterende! Det klarer liksom ikke å gjøre noe fort. Når jeg tenker at jeg kanskje kan tillate meg å slurve litt, for jeg må forte meg, så går det aldri som planlagt.
Ja, ikke så spennende. Jeg måtte bare si det.

Nå hører jeg på Ryan Adams. Det gjør jeg så og si aldri. Jeg har et mål om å høre litt mer på den musikken, som ikke får luftet seg så ofte. Det er ganske koselig. Og som regel kommer jeg fram til at det var en grunn til at jeg kjøpte cd'en.

Nå er det tid for knekkebrød, og kanskje, bare kanskje et glass med oboy. Ja, for den er ikke egentlig min serru. Jeg bare "låner" litt.

Limericks

Hvis du tilfeldigvis hungrer etter limericks så foreslår jeg at du tar en tur inn på Shubi og leser resultatet av en togtur fra trondheim.

Her i Oslo snør det, er surt og ekkelt. Men akkurat nå gjør det ingenting. Jeg har ikke tenkt meg ut idag. Jeg skal bare sitte inne i varmen, sy litt på en av to kjoler jeg kjøpte meg på UFF igår, høre på musikk, lese litt og bare kose meg. Kanskje sover jeg litt også. Det hadde ikke forundret meg.

Isted når jeg satt på do og stirret i veggen, eller rettere sagt inn i dusjen, så slo det meg plutselig at noe var annerledes. Ja, det har vært noen her å skiftet dusjslangen. Før hvit, nå grå. Jeg hadde jo bedt om det, så det var en positiv overraskelse. Men at noen bare kan valse ut og inn... Jeg vet ikke jeg. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg ikke var hjemme når denne personen kom. Antageligvis var det den litt snodige vaktmesteren. Jeg synes han er rar fordi han alltid spør "går det bra?", og en gang jeg vasket kjøkkenet kom han snikende inn og begynte å synge med til Eternal Flame. Det var litt ubehagelig, selv om det kanskje høres uskyldig ut. Nok om han.

Nok om meg. Nok blogg.

Den sorte hingsten

Det er bare så utrolig lenge siden det har vært noe bilde her på bloggen.
Når jeg googlet "den sorte hingsten" kom det opp et bilde av Anders Hatlo.. Jeg undres hvorfor.

Neida, så jada.

Det er rart det her med bloggingen altså. Plutselig har man masse på hjertet, mens andre dager så føler man ikke for å skrive noen ting, fordi det ville blitt så kjedelig. Men livet er jo et mysterium, og det må vi bare finne oss i.

Det går bra i praksis da, for de som satt og lurte på det. Jeg kan jo si så mye som at det er ganske mange som har det mye verre enn deg.
Hvis vi ikke hadde begynt så vanvittig tidlig, så hadde det vært helt topp. Nå er det litt under toppen.

Idag har jeg fri da. Nå skal jeg snart til silje og spise løksuppe. Det blir vel mumsi på en grå dag som dette.

Men nå først må jeg på Deichmanske og levere en bok jeg tror jeg har fått purring på. Eller så har jeg drømt det. Hm. Må sikkert betale penger. Surt. Håper det var et mareritt.

Ko-ko

Hei! Jeg har begynt i kor idag jeg. Det var saker. Har jo fabla om det lenge, og omsider fant Linda og jeg veien til Majorstua kirke. Vi gikk et par runder før vi fant ut hvordan vi kom oss inn, og om det i det hele tatt fantes noe kor der. Det gjorde det. Det var fint. Kake i pausa og litt sånn god gladkristen stemning. Det liker man jo. Jeg plasserte meg i alt-gruppa, noe som var en ny erfaring, men veldig deilig. Man kunne liksom gi på mye mer. Av og til så mye at det riktig dirra i brystkassa. Helt topp! Etterpå ble den en liten øl, bare for å veie opp for alt det andre liksom.
Jeg skal ikke si så mye mer. Bare være helt stille og sove. Slaraffenlivets glade dager er over. Heretter er det å stå opp klokka seks.

Søvn, søvn, søvn, mat, mor, søvn.

Jeg har ikke så mye å si egentlig. Men jeg skal nå prøve å lire av meg noen setninger sånn på trass. Jeg har stortsett sovet i hele dag. Det er et eller annet med det å sove på dagen som av og til føles mer tilfredsstillende enn å sove om natten. I kveldingen var jeg hos Silje og Rune og fikk mat og is. Det var snilt. Vi så vi på Top gear, men jeg klarte ikke å holde øynene oppe, og datt litt ut av hendelsene. Nå har jeg kommet meg hjem i snøkaoset. Bussjåføren var litt vill, og når trafikken stoppet opp skulle han prøve et triks, og begynte å rygge og snu mitt i veien. Han ville at noen av oss passasjerer skulle gå ut og dirigere han. Jeg overhørte det så godt jeg kunne. Men han fikk utrolig nok gjennomført den briljante ideen sin, og vi kom oss da opp til elskede Carl Berner. Nå sender jeg han noen gode tanker.

En annen person jeg sender tanker idag er mamma. Og de er mye varmere og bedre, og veldig oppriktige. Hun har nemlig bursdagen sin idag, så hurra for det. Jeg er veldig, veldig glad i deg!

Nå skal jeg prøve å finne tilbake til den herlige søvnen. I morra er det første dag i praksis. Hujedameg!

Rommet er rent, og hodet også.

Nå er verden god igjen. Men jeg har fortsatt denne rare litt prikkende og kløende følelsen inni meg. Kanskje det bare er litt rastløshet. Forventninger? Eller noen ubevisste bekymringer? Kanskje er det noe fra barndommen som har våknet til live... for å være litt psykoanalytisk. Samma kan det være. Får ikke gjort noe med det på en fredagskveld uansett.

Dårlig stemning

Jeg kjenner jeg er litt amper, og det er ingen god følelse. Jeg var helt fin fra morgenen av, men så måtte jeg nedenom byen, og det er gjerne der jeg begynner å brygge på denne vonde følelsen. Jeg kjenner jeg er litt sur på de bittesmå snøflakene som blåser rundt om, lander, og blir brune og ekle med en gang. Bilene som snegler seg avgårde. Linje 17, min linje, som har buss for trikk. Nei. Nå klør det inni hodet. Plagsomt. Og det verste er at jeg har ingen, absolutt ingen grunn til å sitte her og være muggen. Det er så idiotisk så jeg skjems. Alt er jo egentlig topp. Det er til og med helg! Jeg er så bortskjemt på harmoni at det burde ikke vært lov. På tide og rulle inn puppen og ta seg sammen. Kanskje jeg skal vaske gulvet for å få ut litt energi. Det tror jeg. Faen meg!

"Kulda" vs. klær

Idag synes jeg det var mye klaging på temperaturen her i byen. Ja, den krøp litt under 0, men det er nå engang vintern. Gjentatte ganger fikk jeg spørsmål om jeg ikke var kald. Nei, det var jeg ikke. Ikke så veldig hvertfall. Mitt innvendige temperatursystem er nok innstilt litt høyere enn hos folk flest. Blodet mitt syder og koker. Men allikevel så blir det endel mas rundt dette med klærne. Særlig når jeg er hjemme kommer det små fraser; men du har nå så lite på deg.
Jasså ja? Men det holder vel tydeligvis for meg. Jeg liker ikke å kle meg praktisk. Jeg liker ikke at været liksom skal bestemme hva jeg skal ha på meg. Men sånn er det jo litt her til lands. Det erfarer man jo med tiden. Men så lenge man har litt godt med klær under, så overlever man.
Det er alltid en god grunn til å ha på seg blomstrete kjole!

Noen timer senere vil jeg gjerne få legge til at kommentaren om lite klær går på å være tynnkledd, og ikke at jeg sprader rundt i undertøyet. Nei. Ble en liten misforståelse ved kjøkkenbordet her.

Dag nr. 14 i 2009 er en såkalt ordinær dag.

Idag tror jeg det er en vanlig dag.
Kan jo ikke si det med sikkerhet før dagen er omme, og det er den ikke på en stund ennå. Heldigvis. Men jo, jeg tror dette er en ganske vanlig dag. Og det er fint. Jeg er glad for at de vanlige dagene også er fine. At man ikke føler man behøver å gjøre noe ekstravagant for at man skal "føle at man lever", for å bruke det begrepet en gang iløpet av bloggen også. Jeg våknet i halv 10-tiden. Da hadde mor sendt melding, så jeg ringte opp igjen. Det er en god start på dagen og kunne snakke litt med noen man liker. Da er man plutselig våken når samtalen er over, og det var ikke smertefullt engang. Noen vil sikkert påstå at det er aldri smertefullt å våkne klokka halv ti (på morran/formiddagen), men det kan jo være det. Det kommer an på når man sovner. Og hvis dere leste igår, så sa jeg at jeg ikke ville sove. Men jeg endte jo opp med å gjøre det. Til slutt.
Klokka ti spiste jeg frokost med julie. To knekkebrød. Et med leverpostei og sylteagurk, et annet med ost og kaviar. Så somlet jeg litt før jeg skulle dra på skolen. Jeg liker veldig godt å kunne bruke lang tid på alt om morran. Så tok jeg bussen av gårde. Med Nick Cave i ene øret, og julie og bylydene i det andre. Klokka halv ett var det møte med praksisveileder. Hun var ok. Jeg liker ikke så godt lærere som utgir seg for å ha mye å si, men så snakker egentlig mest rundt grøten, og beklager at de ble så fort ferdig.. Men vi fikk gå før. Da gikk jeg på uff og kjøpte en kjole. Så gikk jeg hjem. Det var vær til å bli glad av. Jeg ble varm på overkroppen og kald på underkroppen. Nå har jeg spist hjemmelaget potetmos og en middagspølse. Det er det jeg vil kalle en ok middag.
Passer fint på en helt vanlig onsdag.

Jeg glemte å lage overskrift helt til nå.

Jeg vil ikke legge meg. Klokka er tjue over tolv, men jeg tenker at det må da være noe annet jeg kan gjøre, bortsett fra å sove. Jeg begynner ikke på skolen før halv ett, så jeg føler ikke jeg behøver å stresse heller. Jeg skal ikke nekte for at jeg er litt trøtt, men jeg har bare ikke lyst. Nå sitter jeg og hører på ymse klinesanger på youtube. Type love don't bother me, alone og my heart will go on. Det er tragisk og jeg liker det. Det lages ikke slike sanger nå lenger. Jeg tror det var en egen era. Er det i det hele tatt noen som roligdanser lenger? Gjør barna det? Hvem vet hva de driver med.

Idag har jeg:
-spist en salt og god havregrøt til frokost
-vært på skolen
-vært på cubus, posten, jysk og meny aka brukt for mange penger. Igjen. Det skjer så alt for ofte.
-jeg har kjøpt dyne og pute til ca 150kr. De som skal sove over her må altså sove i slum-dyne. Det går fint.
-Jeg har vært på quiz, og kommet på 3.plass.. og sett de andre komme på 1.plass. Flott! Selv om vi bare var 4 lag...

Jeg må kanskje pusse tenna nå. Bare for å være litt ansvarsfull og kul ovenfor meg selv i morra.

Snart tirsdag.

Jeg er ikke søvnig, for jeg har kjørt tog fra Trondheim idag. Da prøvde jeg å sove for å få tiden til å gå fortest mulig, men allikevel sneglet den seg avsted. Når jeg jeg åpnet øynene hadde det bare gått 1, 3, 5, kanskje toppen 9 minutter. Vi var så heldige å få sitte i samme vogn som skravlekjerringa fra helvete. Hun snakket non-stop fra tr.heim til lillestrøm. Høyt. Skingrende. Også lo hun av seg selv, og fikk latterkrampe, og ropte "oh, my god" på trøndersk. Når hun endelig gikk av var det 10 min igjen av turen.

Men Trondheim var flott. Det var kjempekoselig å besøke fine venner, og bare gjøre hyggelige ting i 4 dager. Nå gjør jo jeg hyggelige ting ganske ofte. Men det var ikke noe mindre koselig nå. Neida. Vi har spilt trivial pursuit, drukket vin, handlet, spist god mat og grusomt sterk chili som jeg forbanner, danset, spist kake, hatt dilemma og laget limerick. Særlig den første timen på toget diktet Silje og jeg i stor stil, men det er nå engang hu som sitter på skattene så jeg har ikke noe å vise til.

Nå skal jeg ikke egentlig skrive noe særlig mer. Jeg vil bare kommentere bussene i tr.heim. De ser særdeles slitne og skranglete ut, men inni, der er det en stemning uten like. Bussjåførene er så hyggelige som bare det! Noen er unge og søte, mens andre er gamle, har bart og lukter litt svette. Men gud a meg for en jovial gjeng!

Ja, det var alt for i kveld. God natt!

Værsågod! Et innblikk i Karis jul.

Jeg begynner med dagen Mari, Jonas og Linda(?) skulle feire bursdag. Når Mari har bursdag, ja da er det nesten jul. Silje bodde hos meg, og når vi dro hjemmefra var vi glade og lette til sinns. Vi skulle nemlig ned på Oslo S og hente en liten overraskelse til Mari. Festsamt!


Nede på stasjonen viste det seg at toget hadde fått strømstans mellom Stryken og Hakkadal. Der et sted ute i periferien stod overraskelsen og frøys. Silje og jeg prøvde å underholde oss så best som mulig.


Jeg var litt flau... Litt sånn tenåringsflau. Det burde jeg være ferdig med nå. Dengang ei.Men som nesten alt annet i verden, kanskje bortsett fra krigingen i midtøsten, så ordnet det seg. Her sitter Mari-bursdagsbarn...

Og her sitter Silje med overraskelsene: Maje, og Bierbanger.

Ja, så da satt vi der og var glade og samlet igjen da.

Og etter en stund dro alle de andre på konsert, mens Maje, Silje og jeg dro på Bar Babylon og skrev med kritt på tavla og veggen, og fikk skjenn. Ikke jeg da, nei, jeg får ikke kjeft, men Silje.


Dagen etter så kom min akk så snille far og hentet oss hjem til julen og snøen og kulden.


Og så var jula i gang. Og hele verden dirret i spenning på det underet som skulle skje...


En kveld satt vi og så på lysbilder og plutselig dukket dette fine bildet av far opp. Han er vel omtrent på min alder her kanskje. Jeg må si han ser fortreffelig ut.

2. dag jul var vi ute på byen... Det ble ikke så mange bilder, men jeg kosa meg.

3.dagen gikk vi på ski fra Guro til hytta deres. Det tar ca 10 min.

Tiri boret hull i isen. Den dama er ikke sann.

Så stakk hu hånda neddi isvannet!

Og heldigvis, det var dypt nok til å tenne bål! Så da grilla vi pølser, kosa oss og frøys.

En engel iblant oss...

Til slutt fyrte vi med alt det vi eide og hadde.



Så dro vi hjem. Jeg roter alltid no helt fryktelig når jeg er hjemme. Kaster klærne rundt meg og er helt byting. MEN jeg er da hvertfall klar over det selv!


Så gikk det noen dager med ymse aktiviteter, og så var det nyttårsaften, og denne skulle være hos meg. Jeg hadde god hjelp fra sanitetskvinnenes ungdomslag. Her lager de "liksom-Waldorfsalat".

Kalkunen lå og sola seg i mange, mange timer.

I mellomtiden pynta vi bord, drakk rødvin og lakka neglene. Det var så trivelig som bare det.

Og så starta nyttårsfesten/fråtsefesten.





Og så gikk det slag i slag mot klokka 12
Fine Mari og Jonas. Og Maje!
Glad-Per
Fine og skinnende Guro!

Men såååå! Så ble klokka tolv og da ser det sånn ut:



Og så gikk vi inn igjen. Vinen boblet og mennene så smashing ut!


Det ble Y.M.C.A og litt breaking.


Ja. Så sånn var det med den jula. Jeg har hatt det riktig så fint jeg. Nå er det på'n igjen i morra. Men det tror jeg skal gå riktig så bra. Brygger på en liten forkjølelse, men jeg akter å overse den.

2009. Herregud.

Nå ligger jeg på sofaen hos mamma og hører på kings of convenience. De er vel så og si obligatoriske på slike dager. Jeg er endelig ferdig med å kaste, rydde og vaske. Har tatt det hele i et ganske bedagelig tempo, men dette, av alle dager, er jo ikke dagen for å stresse. Jeg kosa meg i går med fine folk og danset meg vel mer eller mindre inn i 2009. Nå må jeg si at jeg er litt mer i det melankolske hjørnet. Festen som jeg har gått og grublet på i lange tider er over og det er jo sannelig 2008 også. Det er litt trist. Det er litt fint. Og det er ganske spennende. Jeg er så nysgjerrig på hvordan det neste året kommer til å utarte seg, at jeg klarer nesten ikke vente. Det er som en eneste stor hemmelighet, og det kribler i magen når jeg tenker på det.
Tenk om noen på forhånd hadde fortalt meg hvordan 2008 kom til å utarte seg. Hohoi!
Jeg kunne prøvd å oppsummere litt, men jeg har ganske dårlig husk, så jeg kommer ikke på noe særlig. MEN, jeg sitter igjen med en god følelse. Håper ikke 2009 kommer og skuffer meg. Selvfølgelig har jeg også noen nyttårsforsetter som jeg akter å gjennomføre:
-drikke mer vann
-bruke mindre penger
-handle mere brukt, evt bruke de klærne man faktisk har
-holde seg unna pretensiøse mennesker
-lese mer
-se nyhetene
-bli flinkere til å beregne pastamengden

Det skulle vel gå det her? Å jada, sier Kari.

Godt nytt år og tusen takk for det gamle året vi hadde i sammen. Det er mange som har gitt meg mye.