La meg gjøre så du får det inn med teskjed. Kryddermål. pipett.

Nå skal vi sove alle kvinns og menns.
Sove med kviser på kinnet.
Sove med hår i dusjsluket.
Sove i rosa sengetrekk.
Sove og være glad, og være ingenting, og gud så godt det er å være ingenting en liten stund.
Nå skal vi sove inne i varme dyner og myke madrasser.
Med kuldegrader utenfor vinduet.
Med mobilen på nattbordet som sier; Jeg begynner å pipe i morra klokka åtte.
Med tørre hender, og sprukne lepper som har lyst til å le, men det blir ikke før etter klokka ti i morra.
Etter klokka ti i morra kveld, da begynner helga.
Etter klokka ti i morra da begynner forfallet.
Da begynner ragnarokk.
Da begynner moroa og sorgen.
Men ikke før da.
Og nå skal jeg sove.
Sove med en ventil som suser litt, og slipper inn frisk luft, sånn at jeg ikke skal dø av oksygenmangel sånn som noen mennesker gjør.
Sånn som Rune gjorde når han druknet i verdens fineste barnebok, Farvell, Rune. Og Mari, den ønsker jeg meg til jul. Her har du huskelappen!

21, 22, 23

Jeg nyser, har mistet smakssansene og er generelt unøv. Nå har jeg laget ei lita liste med låter som passer meg fint idag.

Camilla fyller 22 år, og vi har feiret med middagspølser, rullekaka og et lite glass vin.
Det var sikkert godt, jeg vet ikke. Kjente ingenting.
Det føles unødvendig å være i dårlig form når man egentlig vil ut og feire vennene sine.

Selv om milla fyller 22, så heter nå dagens spot 23. Jeg begynner å bli tom for å komme på titler generelt. Idag er det jo den 21, så den kunne hett det og. Kunne hett så mangt. Men nå blir det 23, for dette er mitt tall. Jeg tenker at det er ikke sikkert du får noe ut av det her, men den gjør ikke så mye, for da kan du bare lage din egen liste, kalle den noe annet, og være fornøyd med det.

23

kjapt kjapt

Ute er det sånn som alle høstdager bør være. Sol og sterke farger.
Jeg har vært på skolen fra ni, og siden en tur innom fretex der jeg kjøpte tre fine rammer.
Nå er jeg hjemme og har spist pensjonistmiddag, altså klokka ett, før jeg skal på skolen igjen til klokka fem. Klokka tre skal jeg møte silje på kaffefuglen.
Jeg har kjøpt sju rosa tullipaner til 15kr, og jeg er litt kvalm etter den tandooritingen jeg nettopp har spist..
Dessuten fryser jeg selv om jeg har på ullkjole, og er litt øm under beinene etter å ha gått til skolen i tøysko.
Alt er vel, og jeg glemte å si at jeg så på true blood mens jeg spiste.
Foretrekker å se det mens det er lyst ute.

halleluja.

Fin onsdag. Jeg har fått meg ny iPod etter at min forsvant på en øytur på forsommeren. Eller det man da trodde skulle være forsommer, men som istede viste seg å være sommeren i sin helhet. De to ukene. Det var da det skjedde. Og siden dengang har det å gå alene, sitte på bussen, og generell forflytning på egenhånd vært en trist affære. Men nå blir det godt å være meg igjen, og den røde, blanke iPoden er fullstappet av go'biter. Mumsi.

Ute er det strålende høstvær, jeg har vært ute og skaffet til veie vin til i kveld, for da skal Snurpern, Silje og jeg kose vors. Dessuten så møtte jeg en gammel venn på kiwi når jeg egentlig bare skulle ha en brokkoli, og sånne ting kan jo gjøre hele dagen spør du meg. Det var trivelig. Noe å skrive hjem om, men det trenger jeg ikke. For i morra tar jeg toget og drar dit selv.

Men herregud, jag gör så gott jag kan.

Jeg skulle egentlig sove jeg. Men jeg er ikke trøtt, og så skrev jeg litt i boken, og så tenkte jeg at jeg heller kunne skrive litt her. Skrive litt om den drømmeverdenen jeg ser ut til å leve i. Ikke DRØMMEverdenen i den forstand at jeg lever ut alle menneskers drøm. Nei, mer sånn drømmetilstand. Litt bevisstløs og svevende. Dikte litt på virkeligheten. Tolke den litt etter eget ønske. Og slik holder jeg på helt til det motsatte blir bevist (og det motsatte blir alltid bevist). Og det er forsåvidt greit. Jeg tar den, litt motvillig. Det er jo sånn det må være.

Jeg vet ikke hva jeg tenker på hele tiden, når jeg går rundt og bare er meg. Går rundt og bare er tanker. Når man ikke snakker med noen. Jeg snakker jo oppe i hodet mitt hele tiden. Frem og tilbake, og mye, mye repetisjon. Jeg kan ikke si jeg noensinne kommer frem til noe særlig fornuftig, hva det nå er jeg skulle ønske å komme frem til. Det er jo ganske godt å leve i en tilstand der man har alt som kunne vært problematisk litt på avstand. Bedagelig, helt til virkeligheten med jevne mellomrom sparker inn døren. Da er det vondt. Da er virkeligheten ubehagelig klam og nærgående. Men på mirakuløst vis så klarer jeg å stenge den ute igjen. Den virkeligheten som liksom ikke er helt slik jeg vil ha den. Og så går jeg tilbake til å være forholdsvis lykkelig. Inne igjen i varmen, med lukkede dører mot alt det man ikke vil se og høre noe til eller fra.

Litt sånn er det.

Dårlig dag? Aldri hørt om.

Trodde det skulle bli en skikkelig drittdag idag. Av og til så lager man liksom morgendagen litt vrien for seg sjøl. Men gjett hva! det ble en god dag! En god og fin dag, fylt (som ei fylt pepperonivørkje) med sol, og oliven, brød og ost, benk- trikk- og busshenging, utforsking av utkantoslo og latter til krampa tar deg. Trivelig verre. Nå er jeg glad og senga er mjuk, sjøl om puta er litt våt fordi jeg ikke orket føne håret. Nå skal jeg sove og prøve å unnlate være paranoid og mørkredd. Denne forsømte og ignorerte bloggen skal forhåpentligvis få litt mer oppmerksomhet fra a mor sjøl fremover. Kanskje det å skrive her bringer meg litt tilbake til det skriftlige livet generelt, for jeg må jo si at det virkelig går til helvete med alt skriftlig skolearbeid. Hjernen har sluknet på den siden som antagelig skal fungere til slike ting, hvilken side det nå måtte være.

Nå skal jeg sove, og det skal Trentemøller hjelpe meg med.