Men herregud, jag gör så gott jag kan.

Jeg skulle egentlig sove jeg. Men jeg er ikke trøtt, og så skrev jeg litt i boken, og så tenkte jeg at jeg heller kunne skrive litt her. Skrive litt om den drømmeverdenen jeg ser ut til å leve i. Ikke DRØMMEverdenen i den forstand at jeg lever ut alle menneskers drøm. Nei, mer sånn drømmetilstand. Litt bevisstløs og svevende. Dikte litt på virkeligheten. Tolke den litt etter eget ønske. Og slik holder jeg på helt til det motsatte blir bevist (og det motsatte blir alltid bevist). Og det er forsåvidt greit. Jeg tar den, litt motvillig. Det er jo sånn det må være.

Jeg vet ikke hva jeg tenker på hele tiden, når jeg går rundt og bare er meg. Går rundt og bare er tanker. Når man ikke snakker med noen. Jeg snakker jo oppe i hodet mitt hele tiden. Frem og tilbake, og mye, mye repetisjon. Jeg kan ikke si jeg noensinne kommer frem til noe særlig fornuftig, hva det nå er jeg skulle ønske å komme frem til. Det er jo ganske godt å leve i en tilstand der man har alt som kunne vært problematisk litt på avstand. Bedagelig, helt til virkeligheten med jevne mellomrom sparker inn døren. Da er det vondt. Da er virkeligheten ubehagelig klam og nærgående. Men på mirakuløst vis så klarer jeg å stenge den ute igjen. Den virkeligheten som liksom ikke er helt slik jeg vil ha den. Og så går jeg tilbake til å være forholdsvis lykkelig. Inne igjen i varmen, med lukkede dører mot alt det man ikke vil se og høre noe til eller fra.

Litt sånn er det.