Nok en dag, nok en onsdag, nok en gang skal jeg prøve å fortelle med innlevelse hva jeg har fordrevet tiden med.
05.50: vekkerklokka ringer. Jeg bøyer meg ned på gulvet for å slå på lysbryteren. Den er ikke der, fordi jeg har ny lampe, og den står på bordet. Denne unødvendige rutinen har jeg holdt gående siden jeg kjøpte meg ny lampe for en måneds tid siden. Gammel vane, vond og vende. Blablabla.
Så spiser jeg knekkebrød på kjøkkenet med Julie. Det er grisekaldt. Jeg bestemmer meg for å ta bussen til ullevål. Det både snør og kulder.
06.55: Tusler hjemmefra
07.02: "Hopper" på 20 bussen. I ørene jaller ace of bace; the sign og it's a beautiful life. Det er en start på dagen som sterkt anbefales. Jeg får lyst til å le høyt og danse stygt. Jeg tenker på min hemmelige drøm som nettopp er å danse ellevilt til musikk på fortauet, mens bilene står og stanger i rushtiden. Denne trangen dukket opp i fjor høst når jeg alltid gikk til praksis langs en eller annen veldig trafikkert vei. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å møte disse menneskene igjen, så hvorfor kunne jeg ikke bare slå meg litt løs. Jeg gjorde det dog ikke. Hvorfor er man så utrolig normal?
07.30-15.30: Praksis, praksis, veiledning.
17.00: Vaske gulv, vaske klær.
18.00: Prate med mor, prate med søster
19.00: Dusje.
19.30: Gjøre kartlegging av pasient. Istede blogge.
Fremtid: Få 4 barn og lite hus i skogen. 3 Høner, sterk og snill mann.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Så bra innlegg, Kari :) Jeg sitter her og smiler og ler litt for meg selv (helt alene.. i verden..)..
Du gjør meg glad!
Og vi er alle alene her i verden. Eller er det omvendt? vi er ikke alene... Husker ikke helt. Eller kanskje det er smak og behag.
Vi er alle alene. Sånn er det jo fordi vår verden er oss selv, først og fremst. Det som ikke skjer med oss vet vi svært lite om.
Du er så vis!:)
Legg inn en kommentar