Finfredag.

Jeg sitter med følelsen av at dette må bli en god dag.
Jeg har sovet lenge. Spist god frokost. Tatt på meg kjole. Hatt besøk av en dugelig vaktmester, som omsider skiftet dosetet mitt. Hurra! Man kan bli glad for mindre.
Han stammet denne vaktmesterskruen, men hva gjør vel det, når du er så himla god i jobben din. Jeg prøver å smile og være kjempe oppmuntrende til de jeg eventuelt møter på min vei som stammer. Det høres veldig slitsomt ut. Og jeg lurer på om de føler seg brydd hver gang de åpner munnen, eller om de ikke tenker på det lenger. Jeg er veldig fasinert av stamming. Det er nesten så jeg synes det er litt sjarmerende. Slitsomt, men sjarmerende. I små doser.
Vaktmesteryrket er en annen fasinasjon. Tenk å kunne så mange ting som de kan! Bare man spør om noe, så kan de fikse det. Det må være en herlig selvtillitsboost å kunne gå rundt og ordne opp her i verden. Hva slags utdanning har man da montro? Litt sånn ymse kanskje... Jeg tror det viktigste er lang livserfaring. Aldri møtt en vaktmester under 50 år. I hvertfall ikke en som fungerer optimalt. Hvis jeg var over 50 og hadde bart og store hender skulle jeg nok vurdert yrket.

Flere grunner til at dette skal bli en god dag er at sola skinner. Det er ikke gudsjammerlig kaldt lenger. Jeg har fått studielån og kan derfor ta meg en tur ned i byen og kikke litt. Også skal jeg kjøpe bursdagsgave. Det er nesten alltid ganske trivelig. I kveld har jeg ingen planer, men jeg skal nok få tiden til å gå på sett og vis.

Nå skal jeg vaske ferdig rommet.
God helg.