Snø

I dag kom den. Snøen, den jævelen. Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til snø. Jeg liker den faktisk. Men jeg stiller noen krav til den, akkurat som jeg gjør til alle andre ting her i verden. (Og til de som måtte stille seg litt tvilende til akkurat det, mener jeg bare sier ja vel og amen, så fuck you! Heh.. neida).

Det er oslosnø spesielt jeg ikke liker. Den er usikker og famlende. Den vet ikke om den skal bli værende og kjempe, eller trekke seg stille tilbake ned i kumlokkene. Det er ikke noe ektefølt ved den. Den bare kommer og ødelegger for sporveien, som vært år, gang på gang, blir like tatt på sengekanten når den dukker opp. -Nei, du store!

Snøen på Raufoss derimot! Der snakker vi snø av første klasse. Enten det er i oktober eller mai.
Den legger seg som et heldekkende teppe, akkurat som god, gammeldags snø skal gjøre. Den blåser evt. snør en lang marsj i klimaendringene. Den bygger seg opp og ligger i store fonner langs hus og vei. Dessuten er den nok mye renere også. Raufoss er og blir et snøhøl, noe jeg aldri riktig lærte å sette pris på, inntil jeg kom hit og så hva jeg måtte slite med her i steden.

Jeg savner sparkføre og nesnalobber.