Fordi jeg ikke får sove.

Nå lengter jeg til søvn... Men det føles ut som den er særdeles langt unna, hvilket er min egen feil. Jeg har sovet og slumret meg gjennom dagen, og ikke før i fire-femtiden orket jeg kle på meg anstendige klær, og kommer meg ut i solen, som Julie hadde oppfordret til leeenge. Ja, så nå kan jeg sitte her, og takke meg selv. Det er jo ikke det at det er så veldig sent, men jeg vil stå opp ni i morgen, og det kommer jeg jo aldri til å orke hvis jeg skal fortsette på denne måten.

Som tidsfordriv har jeg lest litt anatomi, jeg har drukket te med melk, jeg har sittet og sittet på internett, jeg har hørt på Led Zeppelin og jeg har flettet en heftig fiskebensflette på hode. Den starter på toppen av hodet, jobber seg ned mot pannen og rundt hodet til øret. Det ser ikke bra ut, men jeg er bare så imponert over at jeg faktisk har litt lengde på håret, og kan gjøre slike sprell at jeg lar den sitte der litt.

For de som synes dette innlegget begynner å bli litt i kjedeligste laget kan bare droppe ut her, for det kommer ikke til å bli noe bedre. Jeg prøver å fremprovosere litt søvn her, og kanskje fungerer det bedre på deg enn på meg.

Det hører jo egentlig sommeren til å snu døgnet på hodet. Under praksisperioden lengtet jeg etter det, men når alt kommer til alt så er det begrenset hvor stas det er å sitte alene oppe til langt på natt. Kanskje jeg skal begynne å lese en bok. Det er veldig lenge siden sist. Flere måneder. Jeg har fullstendig mistet tålmodigheten til å sitte og lese. Det er jo veldig dumt da. Må gjøre noe med den biten. Nå har man jo til og med tid.

Når jeg var liten ville jeg bare bli lest for. Mens søstern min ville lære seg å lese så fort som mulig, syntes jeg det var best å overlate saken til mer erfarne folk. Som leste flytende. Tror egentlig det er det jeg vil nå og. At noen skal sitte på sengekanten og lese for meg. Med innlevelse i stemmen. Jeg husker at når mamma var irritert på meg, så leste hun veldig fort. Men stortsett så var hun veldig flink. Også sang vi litt etterpå. Prøysen og Thorbjørn Egner, gamle viser som mamma hadde lært av bestefar, korsanger om Mikkel rev og busserullkara og nattasanger om folk som var ute og fridde på lørdagskvelden, og kjære Gud jeg har det godt.
Det var fint, og bekymringsløst, sånn som jeg mener en barndom bør være.

Nå måtte jeg gni meg litt i øynene, så da er jeg kanskje litt trøtt da. Natta.