Et nytt år. Et nytt innlegg.

Fordi jeg alltid har en indre trang etter å føle meg ettertraktet, tar jeg det til meg om noen synes bloggingen bør gjenoppstå. Jeg har så lite, så lite å meddele. Og ting jeg har behov for å kaste opp og ut av meg tar seg som regel ikke så godt ut på slik en blogg. Jeg vet ikke riktig hva jeg ønsker å meddele. For egentlig vil jeg si alt akkurat som det er, men det blir litt for mye å hanskes med.
For min egen del.

Jeg er nyss hjemme igjen fra det som ble 2 øl og noen usaltede peanøtter. Jeg er ganske glad for tiden, og hver gang jeg rydder ut av oppvaskmaskinen, som jeg takker gud og foreldrene til Vilde for at vi har, eller støvsuger så blir jeg enda gladere. Jeg føler meg flink og effektiv, med et snev av ekstra energi som jeg knuger til meg så godt jeg bare kan, fordi jeg vet at det alltids kommer en tid hvor det helt har forsvunnet. Så det er bra, og alt er vel og Kari er fornøyd med tingenes tilstand.

Mens jeg ser at pc'en snart er tom for strøm, og jeg vet jeg må avslutte, og legge meg, så tenker jeg på om det er noen ting jeg ønsker meg akkurat nå. Jeg kan ikke komme på noe egentlig. Kjøpte meg fotfil igår, og det føles ganske komplett.
Jo, en ting ønsker jeg meg, og det er denne posteren fra Sammy Rose. Jeg tror den vil passe helt ypperlig over fotenden min. Så har jeg noe godt å se på.
Nå ble det mye fot.