Hikst.

Jeg får seriøst dårlig psykisk helse av denne bacheloroppgaven. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å fulleføre og aldri bli sykepleier. Jeg føler meg så utrolig lite selvstendig når jeg jobber, og føler at jeg ikke klarer å skrive noen ting uten at noen forteller meg hvordan jeg skal gjøre det. Jeg føler meg helt blank. Jeg ser på litteraturen, og føler at jeg forstår, og så, når jeg skal tenke på egenhånd, da er alt svart, og det er virkelig utrolig deprimerende. AAAAAAgggggggg!!!!!!!!
Jeg vet ikke hva som er feil. Det er liksom det siste året det har blitt sånn. Før syntes jeg det var ganske kjekt, eller det er vel kanskje å overdrive, men hvertfall helt ok å skrive oppgave. Men nå. Nå er det død, og angst og indre uro. Det har vel sikkert med at kravene og forventningene til det vi skriver har steget, mens jeg føler jeg er på stedet hvil. Og sånn er det alltid. Jeg føler bare jeg klarer å utvikle meg til en viss grad før det stopper. Akkurat som jeg har en voldsom begrensning i hva jeg klarer, og det er jo bare enda mer deprimerende. AAAAGGGG!!! Det er til å grine av.

MEN, hvis man ser bort fra bachelorhelvete på dagtid, så er ting ganske kjekt.
Igår hadde jeg, sammen med Vilde og Linda, min første treningstime på friskis og svettis, hvilket var fantastisk morsomt. Ikke i det hele tatt sånn pretensiøs drittstemning som det gjerne er på fancy schmancy treningsstudior. Bare en stor sal med masse rare mennesker. Eldre damer med svettebånd rundt hodet og fine t-skjorter som det står "killer" på, som hopper og spretter til Lady GaGa. Hvordan kan man ikke elske det! Det er umulig. Så da skal vi ned igjen dit idag også.

Ellers holder jeg på å bake brød. Og jeg synes jeg er flink. Det er bare synd det ikke kommer frem i oppgaven alle de andre positive tingene jeg foretar meg. snyfs.