Hormonell adventstid.

Det er ikke så lurt å skrive sånne små hormonelle blogginnlegg når man kommer hjem fra byen... Så ser man de ved en tilfeldighet dagen etter, og lurer på om det er noe annet man har sagt eller skrevet, men som man ikke husker. Vanligvis kommer det dalende som oslosnø, legger seg tung og våt og litt beklemmende, men så går det stortsett over etter noen timer. Særlig må jeg si det hjelper å gå i kirka, synge på lysmesse for så å dra hjem sammen til sitt nye hjem og spise pasta og se på ting på tv man vanligvis ikke hadde hatt lyst til å se på, men så blir det så koselig fordet. Beste medisinen mot det som føyer seg inn i rekka som nok en dårlig søndag.

Nå har det jo blitt advent og hvert øyeblikk nå så er det desember. Kanskje allerede i morgen. Jeg er ikke klar, jeg kjenner ingenting. Jeg kjører på med elvis og mariah Carey, men jeg kjenner ikke de samme følelsene som disse to vanligvis frembringer i førjulstiden, og for min del har det akkurat vært august, så det med jul blir litt for mye for meg. Ja, for min del så tror jeg nesten at jeg kunne hoppet over den jula her og bare kjørt på for å komme fortest mulig til våren igjen, så kanskje det hadde blitt enda mer stas med jul til neste år.
Ja ja, det er nå ikke jeg som bestemmer slike ting, og nå er jeg trøtt og skulle ønske jeg kunne ringe og si at jeg nesten måtte være hjemme fra praksis, for nå har jeg forspist meg på frokost, og kunne tenke meg å sove det bort, istede for å dure oppover trondheimsveien. Men den gang ei.