Dimmiga dagar

Sitter her og er litt kvalm etter å ha spist en pastarett med litt for mange erter i. Grønne erter er jo ikke så forferdelig godt, men hu tenkte det var sommerlig hu da.
Idag har jeg jobbet min første dag, hvilket var ok, men akkurat nå tror jeg at jeg helt fint kunne klart og bare slenge hjemme en hel sommer og gjøre ingenting. Eller gjøre det man aldri får tid til å gjøre ellers. Men jeg hadde sikkert ikke gjort det heller. Jeg hadde bare blitt til en klump med leire.

Nå tok visst Thor Hushovd sin SJUENDE ETAPPESEIER! "Jaaahahahaha" roper kommentatorne med stygge fistelstemmer.

Arvika var flott skulle jeg egentlig fortelle!
I går savnet jeg det akk så masse. Jeg har lyst til å dra tilbake, men jeg vet jo at jeg idylliserer det hele. Det gjør jeg alltid. Men det var jo flott.
Kanskje trodde jeg at jeg skulle dø av varmen..
Kanskje hadde jeg lyst til å sparke 20 år gamle gutter i leggen etter noen dager
Kanskje var jeg mett på varm øl, varm rom og varm tubeost, men sånn på en dags avstand var det jo helt topp.
Jeg blir alltid så lei meg når noe man har lengtet etter så lenge bare er over. Var det det?
Og hva nå? Kanskje man bare må vente til neste sommer, og håpe at det blir like fint og enda finere.
Jeg har hvertfall kommet hjem med et nytt yndlingsband i bagasjen. Så nå kan jeg bare ønske og drømme om at de kommer til Oslo i løpet av høsten.