Gyllene tider...

Åh, for en kveld det var i går. For en kveld. Bursdagsfeiring i park, hjemmefest, mono og så smått alvorlige samtaler i natten på et springvann. Gode mennesker, stjernesprutere, krone-is, såpebobler, mislykkede grillspyd, hoppetau og strikk. Jeg ber ikke om annet. Evt. bedre engangsgrill, men det går greit. Jeg var lykkelig til langt på dag i dag. Og lo meg på vei hjem til Raufoss. Har sett både elgku og mann som hadde tisset i buksa. Det er gyllene tider på alle måter. Og til uka er det bare to dager i praksis. Resten fri. Hurra!

A pro på hurra. I morra er det jo denne dagen da. Og jeg må si; jeg elsker 17.mai! Men det er jo selvfølgelig fordi jeg er så jævlig glad i korps! I går stod jeg i prøverommet på cubus da jeg hørte skarptromme og trampende føtter. Kastet på meg klærne for å få et lite glimt av korpset som kom oppover Karl Johan. Det ligger hjertet mitt nær, jeg må si det. Kanskje litt for nær... Men sånn er det bare. Når jeg var liten pleide jeg sykle etter korpset når de hadde marsjøvelse, det har jeg gitt meg med. Mye fordi jeg ikke har sykkel, hvilket i dette tilfellet kanskje er like greit.

Uansett, jeg gleder meg nå til morgendagen. Bunaden får følge av rosa og blå neglelakk, og den eneste strømpebuksa jeg fant har raknet litt. Men det er greit. Litt personlighet trengs når det står 50 stykker vedsiden av deg i samme bunaden. Jada.

På kvelden blir det inn igjen til Oslo for å få litt næring til sjelen. Hipp hipp og hopp.