Hat mot perfeksjon.

Prøver være grei og lage kort til pappa sin 60 årsdag. Det blir alt for mye skolelim over alt og jeg klarer ikke å klippe rett. Ikke nå heller. Med 20års klippeerfaring på baken. Dessuten kan det virke som, ut ifra kortets alle glitrende stjerner at pappa A: spiller for "det andre laget" evt. B: er en 4 år gammel jente (det er nemlig ikke så mye kortlagingsutstyr her i gården, og da må man demontere bursdagskort man selv har fått opp igjennom årene..).
Ellers har jeg en sjokoladekake i ovnen som ser ut som en vulkan, men som garantert kommer til å falle sammen når jeg tar den ut, og bli til et krater istede. Jeg gjør mitt beste, men det er noe med det at ting liksom ikke blir perfekt. Og det er greit. Jeg legger sjela mi i det, og hoster kjærlighet i kakedeigen.